En stund siden sist!

Nå er det en stund siden sist.

Jeg tror det er 2 hovedgrunner til at jeg ikke skriver i bloggen hver dag. Den ene er at jeg har mindre trang til å skrive hvis jeg har det bra, det andre er at jeg ikke klarer å skrive hvis jeg har det pyton.

Denne gangen er det fordi jeg har hatt det greit og derfor vært veldig opptatt med familien og alt det medfører. Jeg har klart å sette på klesvasker, følge til fotballtreninger ol. Jeg har vært helt skutt om kvelden, men jeg har stort sett sovet om natten. Det hjelper mye.

Vi er i en rolig periode her i huset, det er ikke så mye kaos. Jeg får tid for meg selv og tid til å omstille meg når barna kommer inn døren. Jeg får endel energi av dem for tiden og koser meg med dem. De er så fantastiske, klarer så mye og er så kloke. Jeg nyter å oppleve gleden over barna. Når depresjonen kommer er det vanskelig å se alle de fantastiske tingene. Det er sånn at når jeg er "nede" så føler jeg mindre, blir likegyldig til mange ting og må konsentrere meg om at alle i huset får sine behov dekket.

Håper denne perioden varer lenge......

Tv, pc og alt annet som beroliger.......eller ikke..

Nevnte tidligere at jeg skulle skrive om tv en gang.
Tv er en nødvendighet for meg. Jeg følger ikke med på serier, ser ingen filmer, ingen nyheter, ingenting.............. men tv må være på!
Før i "gamledager" brukte jeg tv til avslapning. Jeg slengte meg på sofaen, skrudde på tv, fant den såpeserien med minst intellektuelt innhold og slappet av! Det klarte jeg nemlig på den tiden...slappe av altså. Nå er det slik at jeg bruker tv som stimuli..... Jeg har laptopen på fanget så jeg kan surfe samtidig og så følger jeg med på begge deler med et halvt øye.
Jeg savner veldig å kunne ligge i armkroken til min elskede og se en god film....... nå er jeg altfor urolig. Den perioden vi så mye film er den perioden jeg var mest deprimert. Da var jeg veldig passiv,  men utrolig avhengig av nærkontakt med min mann. Jeg fikk åndenød hvis han ikke var i nærheten.... trenger vel ikke fortelle at det kunne gå utover hans forpliktelser mtp jobb ol..........det var en vanskelig periode.....
Nå har jeg mye kaos i hodet og på en eller annen merkelig måte så blir jeg beroliget av mye stimuli.... Eneste unntaket er ungebråk, ikke vanlig støy men sånn som unger er av og til. Krangling og syting har jeg ingen toleranse for og diskusjoner dem imellom blir jeg bare forstyrret av for jeg får med meg alt de sier og barns diskusjoner pleier ikke være hverken korrekte eller logiske..........og da må jeg selvsagt bryte inn og rette på dem for jeg har jo selvfølgelig fått meg med foranledningen til diskusjonen og vet derfor hva som er rett og ikke! Jeg liker ikke å være et slikt "politi", skulle mye heller sett at jeg ikke fikk med meg alt som skjedde i dette huset slik at de kunne lært seg å ordne opp selv...... tror de er lei av det de også. De tror jeg vet alt, men klarer bare ikke skjønne hvordan jeg gjør det. Det føles som en forbannelse for jeg prøver å blokkere inntrykkene....men selv med pc på fanget og tv på så får jeg altså med meg nesten alt som skjer i dette huset....Mens mannen lever lykkelig uvitende....æsj 
Prøvde ørepropper en gang...og mp3 på øret, men da fikk jeg noia fordi jeg ikke fikk med meg om noen kom i nærheten av meg....Jeg liker ikke å kveppe og synes det var skikkelig ubehagelig å ikke høre om noen var på vei inn døren f.eks
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre med dette, eller om det er nødvendig å gjøre noe med det...... Tenker ofte at det kunne vært greit å bevege seg mer....kanskje jeg kunne fått gjort mer om jeg ikke var lenket til pc og tv. Jeg var i en god stim for noen uker siden og gikk rundt hele dagen uten å sette meg ned. Jeg fikk gjort mye husarbeid og var veldig stolt av det.......men jeg ble veldig "knytt", klarte ikke å ha struktur på arbeidet og fikk dårlig samvittighet hvis jeg satt på do i mer enn 15 sek.... Det beste med det var at selvtilliten min fikk seg et løft!
Så tv for meg er et nødvendig onde. Jeg er ikke avhengig av spesielle serier eller programmer, men liker det veldig godt som "støy". Rart? Ja!!!

Puhh

Dgen er over, kvelden senker seg........
Mye er gjort og mye er ikke gjort, men jeg føler meg bra!
Jeg har fått masse god tid med ungene i dag, vi laget middag sammen, de gjorde lekser og så lekte vi....... nå ligger de søte små i sengene sine mens jeg skal finne frem klær til i morgen og pakke sekkene.

Det er deilig å ikke føle seg drit............ Håper alle har en fin kveld!!!

Dagen i dag

Dagen i dag er fylt med gjøremål....... Mannen har planlagt en handlerunde og div rydding. Sitter nå og "lader opp". Jeg er lite flink til å stupe inn i aktiviteter, jeg er lite impulsiv og trenger en viss tid på å omstille meg til aktiviteter. Nå skal jeg snart i dusjen.....det er dagens første "hinder". Det er helt utrolig hvor mye energi som må til for å dusje....det er et slit og jeg blir ofte utmattet bare av å tenke på det.
Tidligere var å dusje det første jeg gjorde om morningen. Jeg stod opp og dusjet, ferdig med det! Jeg gikk aldri ut uten å være nydusjet.........nå er det ofte jeg ikke går ut fordi det er så vanskelig å dusje. Jeg vet dette høres sprøtt ut men sånn er det for mange.....

Natt igjen....

Det er over en mnd siden jeg hadde en søvnløs natt sist.... Jeg vet ikke hva som gjør at jeg plutselig får problemer med søvnen igjen.

Jeg merker en tydelig forkjell i lynne. Jeg føler ikke så mye annet enn frustrasjon for tiden..alt annet er på en måte forsvunnet sporløst! For en uke siden var jeg opptatt av veldig mye og fikk ting til, jeg mestret mange av oppgavene og jeg gikk ikke ledig om dagene. Nå sliter jeg meg opp om morgenen/formiddagen og tilbringer mesteparten av dagen og kvelden i samme stilling, med laptopen i fanget og tv på som et nødvendig bakgrunnsstøy. Må forresten huske å skrive om mitt forhold til tv en gang............
Jeg klarer ikke bryte "forbannelsen" det er å ikke virke! Ikke klare å gå de få skrittene til vaskerommet og sette på en vask, ikke klare å gå på kjøkkenet og lage meg mat, ikke klare å dusje, ikke snakke med venninner osv osv

Jeg er helt avhengig av mannen........ jeg klarer å glede meg over han....han betyr utrolig mye og får meg til å presse meg litt hver dag. For en stund siden var det helt krise her.....jeg lå til sengs mesteparten av tiden med store smerter. Gikk på mye smertestillende men var ikke smertelindret. Mannen måtte ta seg av barna, huset og meg, i tillegg til full jobb.....Jeg så det slet på ham men det var ingenting jeg kunne gjøre med situasjonen, jeg følte meg helt hjelpeløs... En periode var virkelig ille, da følte jeg meg som en så stor byrde for alle rundt meg at jeg bare ville forsvinne. Tanken på å dø var herlig....det virket så forlokkende å bare ikke eksistere lengre, ikke bekymre seg, ikke være utilstrekkelig, ikke være til byrde, ikke skuffe dem rundt meg....

Det er spesielt for barn å leve med en forelder som lever med en kronisk smertesykdom.....de lærer seg å ikke forvente så mye, de lærer å ta hensyn, er aldri storforlangende, er lykkelig hvis alle kan spise middag sammen, er bekymret for mamma hele tiden og lurer hele tiden på hva de kan gjøre for at mamma skal få det bedre. Det er ikke gøy å være mamma når du vet dine barn har så mange ekstra bekymringer....... det føles helt forferdelig å ikke være den supermoren du har så lyst til å være! Da er det lett å bli fortvilet og ønske dine barn hadde sluppet alt dette og tankene vandrer til hva som ville skjedd om du ikke eksisterte mer...Ville de ikke da hatt det bedre?? ikke med en gang, men etter en stund?? Ville det ikke vært bedre for dem å slippe å ta alle disse hensynene? å bare være vanlige egoistiske barn??

Det er vanskelig å tro at andre kan være glad i deg når du ikke er glad i deg selv. Det er vanskelig  tro at noen ikke ville levd uten deg når du ikke kan leve med deg.......

Ps.

I går klarete jeg å sette på 2 klesvasker, 1 oppvaskemaskin og rydde hagen før stormen. Det er da noe men jeg var hjemme hele dagen........

Sånn går no dagene.......

Nå er klokken 13.30, jeg sitter her og lurer på hvorfor jeg bare sitter her??? Jeg har ikke tiltak til å gjøre noenting. Jeg er ikke i jobb....har ikke vært det på en stund. Det ble for vanskelig og jeg vet ikke når jeg vil kunne jobbe igjen.....

Snakket med min mann i sted, han er en klok mann.... Jeg ønsker å finne ut hvorfor jeg ikke virker, har en teori om at jeg saboterer for meg selv.... han er enig...det eneste som får meg til å gjøre noe her hjemme er når barna trenger mat/klær/trøst, eller når jeg har press på meg....f.eks hvis vi skal ha besøk o.l.
Skummelt å tenke på at den eneste som ødelegger for meg er meg selv...... det er som om jeg ikke fortjener å ha det bra...som om jeg må straffes for noe......

Men det er veldig slitsomt for det går i sirkler..for når jeg ikke får gjort noe så får jeg dårlig samvittighet og føler meg som en dårlig mor og kone så blir jeg deprimert av det og så orker jeg ikke gjøre noe......
Skulle ønske det var en enkel måte å komme igang på JUST DO IT!!!!! Forstår ikke hvorfor det skal være så forbannet vanskelig for meg......

Urolig

Det er slitsomt å være motorisk urolig. Jeg får dårlig samvittighet for å ligge i sengen for da kan jeg forstyrre mannen min, jeg klarer ikke omsette energien til noe positivt og jeg blir skikkelig frustrert. Noen klarer å trene når de blir urolige.... de tar seg en lang joggetur eller løfter noen vekter og så føler de seg bedre etterpå. Det klarer ikke jeg....istedet får jeg dårlig samvittighet og føler meg håpløs for at jeg ikke får det til....
Det skjer egentlig ganske ofte, at jeg føler meg håpløs... jeg vet det er et tegn på depresjon men jeg tror egentlig ikke at jeg er deprimert.. har likssom alltid vært slik... Jeg har nok mange tegn på depresjon, men disse kan også være tegn på andre tilstander, post traumatisk stress f.eks eller ADHD. Jeg ble behandlet for depresjon en gang, med medikamenter... synes ikke det hjalp noe egentlig, istedet fikk jeg bivirkninger i form av selvmordstanker de første ukene...det ga seg da, men depresjonssymptomene forsvant ikke. Jeg sa til legen min at jeg følte meg bedre men det var mest for ikke å skuffe han og for ikke å føle meg fullstendig riv ruskende gal!! Ja for det må jo være noe alvorlig gale med meg hvis det ikke er depresjon?? Uansett så sluttet jeg på antidepressiva etter 6 mnd. Måtte ha langsom nedtrapping for det "zappet" godt i hodet mitt ved seponering!
Jeg har blitt anbefalt å snakke om barndommen min med mine foreldre.....ikke egentlig et alternativ for jeg har jo ikke lyst til å straffe dem ved å "rote i driten" nå så lenge etterpå. Jeg vet de gjorde det de mente var rett og at de alltid har vært glad i meg, de ville aldri ønsket dette livet for meg..... Ikke for det...utad er livet mitt supert, jeg vet at mange misunner meg min familie og posisjon i lokalsamfunnet og jeg vet jeg bør være takknemlig. Jeg har flotte barn, en nydelig mann, stor villa og god inntekt...........men også mange innvendige sår....
Jeg vet ikke helt når alt begynte for jeg husker veldig lite av barndommen min. Jeg husker at jeg alltid har følt et savn, alltid har hatt behov for å bli elsket...for jeg trodde jeg ikke var det!! I min familie så var vi ikke så flink til å vise at vi satt pris på hverandre. Jeg vokste opp med skilte karriereforeldre som lot meg være mye alene, jeg ble veldig selvstendig men hadde også en voksende uro inni meg. Jeg tøyet alltid grensene for å se om det ville utløse noen reaksjoner som beviste at noen elsket meg........ det gjorde det ikke så jeg fortsatte og tøye grenser helt til grensene var utvisket, mine foreldre var utslitt og jeg hade sviktet meg selv hundrevis av ganger...... Nå vet jeg at jeg er elsket!!! Jeg har en mann som har viet sitt liv til min lykke og det er ikke ille.... heldigvis elsker jeg ham også og vi har et flott samspill oss imellom. Det er han som oppmuntrer megtil å ta bedre vare på meg selv, til å få sortert tankene mine og ikke minst til å tilgi meg selv for alle mine forbrytelser mot meg selv og kroppen min! Det er ikke så enkelt og jeg vet ikke om jeg noengang får fred med meg selv......

Meningen med denne bloggen er vel egentlig å sortere tanker og teorier om hvorfor jeg er som jeg er og hvordan jeg kan bli bedre....... Det er et redskap for å få fred og kanskje bli lykkelig..... Kanskje jeg finner tilgivelse og slipper taket i skammen et sted mellom linjene her..... jeg får vel prøve iallefall

Anonym

Så har jeg et sted å skrive det jeg ikke klarer å si........