Urolig

Det er slitsomt å være motorisk urolig. Jeg får dårlig samvittighet for å ligge i sengen for da kan jeg forstyrre mannen min, jeg klarer ikke omsette energien til noe positivt og jeg blir skikkelig frustrert. Noen klarer å trene når de blir urolige.... de tar seg en lang joggetur eller løfter noen vekter og så føler de seg bedre etterpå. Det klarer ikke jeg....istedet får jeg dårlig samvittighet og føler meg håpløs for at jeg ikke får det til....
Det skjer egentlig ganske ofte, at jeg føler meg håpløs... jeg vet det er et tegn på depresjon men jeg tror egentlig ikke at jeg er deprimert.. har likssom alltid vært slik... Jeg har nok mange tegn på depresjon, men disse kan også være tegn på andre tilstander, post traumatisk stress f.eks eller ADHD. Jeg ble behandlet for depresjon en gang, med medikamenter... synes ikke det hjalp noe egentlig, istedet fikk jeg bivirkninger i form av selvmordstanker de første ukene...det ga seg da, men depresjonssymptomene forsvant ikke. Jeg sa til legen min at jeg følte meg bedre men det var mest for ikke å skuffe han og for ikke å føle meg fullstendig riv ruskende gal!! Ja for det må jo være noe alvorlig gale med meg hvis det ikke er depresjon?? Uansett så sluttet jeg på antidepressiva etter 6 mnd. Måtte ha langsom nedtrapping for det "zappet" godt i hodet mitt ved seponering!
Jeg har blitt anbefalt å snakke om barndommen min med mine foreldre.....ikke egentlig et alternativ for jeg har jo ikke lyst til å straffe dem ved å "rote i driten" nå så lenge etterpå. Jeg vet de gjorde det de mente var rett og at de alltid har vært glad i meg, de ville aldri ønsket dette livet for meg..... Ikke for det...utad er livet mitt supert, jeg vet at mange misunner meg min familie og posisjon i lokalsamfunnet og jeg vet jeg bør være takknemlig. Jeg har flotte barn, en nydelig mann, stor villa og god inntekt...........men også mange innvendige sår....
Jeg vet ikke helt når alt begynte for jeg husker veldig lite av barndommen min. Jeg husker at jeg alltid har følt et savn, alltid har hatt behov for å bli elsket...for jeg trodde jeg ikke var det!! I min familie så var vi ikke så flink til å vise at vi satt pris på hverandre. Jeg vokste opp med skilte karriereforeldre som lot meg være mye alene, jeg ble veldig selvstendig men hadde også en voksende uro inni meg. Jeg tøyet alltid grensene for å se om det ville utløse noen reaksjoner som beviste at noen elsket meg........ det gjorde det ikke så jeg fortsatte og tøye grenser helt til grensene var utvisket, mine foreldre var utslitt og jeg hade sviktet meg selv hundrevis av ganger...... Nå vet jeg at jeg er elsket!!! Jeg har en mann som har viet sitt liv til min lykke og det er ikke ille.... heldigvis elsker jeg ham også og vi har et flott samspill oss imellom. Det er han som oppmuntrer megtil å ta bedre vare på meg selv, til å få sortert tankene mine og ikke minst til å tilgi meg selv for alle mine forbrytelser mot meg selv og kroppen min! Det er ikke så enkelt og jeg vet ikke om jeg noengang får fred med meg selv......

Meningen med denne bloggen er vel egentlig å sortere tanker og teorier om hvorfor jeg er som jeg er og hvordan jeg kan bli bedre....... Det er et redskap for å få fred og kanskje bli lykkelig..... Kanskje jeg finner tilgivelse og slipper taket i skammen et sted mellom linjene her..... jeg får vel prøve iallefall