Natt igjen....

Det er over en mnd siden jeg hadde en søvnløs natt sist.... Jeg vet ikke hva som gjør at jeg plutselig får problemer med søvnen igjen.

Jeg merker en tydelig forkjell i lynne. Jeg føler ikke så mye annet enn frustrasjon for tiden..alt annet er på en måte forsvunnet sporløst! For en uke siden var jeg opptatt av veldig mye og fikk ting til, jeg mestret mange av oppgavene og jeg gikk ikke ledig om dagene. Nå sliter jeg meg opp om morgenen/formiddagen og tilbringer mesteparten av dagen og kvelden i samme stilling, med laptopen i fanget og tv på som et nødvendig bakgrunnsstøy. Må forresten huske å skrive om mitt forhold til tv en gang............
Jeg klarer ikke bryte "forbannelsen" det er å ikke virke! Ikke klare å gå de få skrittene til vaskerommet og sette på en vask, ikke klare å gå på kjøkkenet og lage meg mat, ikke klare å dusje, ikke snakke med venninner osv osv

Jeg er helt avhengig av mannen........ jeg klarer å glede meg over han....han betyr utrolig mye og får meg til å presse meg litt hver dag. For en stund siden var det helt krise her.....jeg lå til sengs mesteparten av tiden med store smerter. Gikk på mye smertestillende men var ikke smertelindret. Mannen måtte ta seg av barna, huset og meg, i tillegg til full jobb.....Jeg så det slet på ham men det var ingenting jeg kunne gjøre med situasjonen, jeg følte meg helt hjelpeløs... En periode var virkelig ille, da følte jeg meg som en så stor byrde for alle rundt meg at jeg bare ville forsvinne. Tanken på å dø var herlig....det virket så forlokkende å bare ikke eksistere lengre, ikke bekymre seg, ikke være utilstrekkelig, ikke være til byrde, ikke skuffe dem rundt meg....

Det er spesielt for barn å leve med en forelder som lever med en kronisk smertesykdom.....de lærer seg å ikke forvente så mye, de lærer å ta hensyn, er aldri storforlangende, er lykkelig hvis alle kan spise middag sammen, er bekymret for mamma hele tiden og lurer hele tiden på hva de kan gjøre for at mamma skal få det bedre. Det er ikke gøy å være mamma når du vet dine barn har så mange ekstra bekymringer....... det føles helt forferdelig å ikke være den supermoren du har så lyst til å være! Da er det lett å bli fortvilet og ønske dine barn hadde sluppet alt dette og tankene vandrer til hva som ville skjedd om du ikke eksisterte mer...Ville de ikke da hatt det bedre?? ikke med en gang, men etter en stund?? Ville det ikke vært bedre for dem å slippe å ta alle disse hensynene? å bare være vanlige egoistiske barn??

Det er vanskelig å tro at andre kan være glad i deg når du ikke er glad i deg selv. Det er vanskelig  tro at noen ikke ville levd uten deg når du ikke kan leve med deg.......